Det er en kjent sak at jeg bestiller en god del bøker, og jeg bestiller bøker raskere enn jeg rekker å lese dem. I dag datt noen bøker ned i postkassa mi, “På vegne av venner” av Kristopher Schau var blant dem. Den gjorde inntrykk.

Boken er relativt kort, 91 sider, og er i essayform. Schau bestemte seg i slutten av 2008 for å besøke begravelser som ingen andre besøkte. Han ønsket å skrive en bok; hvem var disse menneskene? Han skulle egentlig dra på kapeller og krematorier gjennom hele 2009, på alle begravelsene med hilsen “på vegne av venner” i avisen.  Han holdt ikke på så lenge, og jeg forstår ham godt.

Enkelte av begravelsene han beskriver er svært oppløftende, en som f.eks. valgte å leve alene de siste årene av sitt liv, og som egentlig var ganske engasjert i de som levde rundt seg, men stort sett treffer beretningene meg som en rekke deprimerende fortellinger om livet på jorden.

Ensomhet er noe som går gjennom hele boka, akkurat som i Schaus TV-serie “Dag”, som forøvrig også faller i smak hos undertegnede. Den siste beretningen i boka, om en mann som døde julaften og ikke ble funnet før uti mai, og som ikke hadde noen besøkende i begravelsen; den sitter spesielt godt.

Boka må anbefales, både fordi Schau skriver overraskende godt, og fordi fortellingene er spennende, ikke minst givende.

Takk.