Vi har ventet, ventet og ventet. Vi har sett videoer, bilder og hoppet i stolene våre av forventing! Det er et av de mest hypede spillene noen sinne. Innfrir det? Til de grader!

Menyen. Ja, jeg nevner faktisk den først. Oversiktelig å fin. Det frister å både prøve multiplayer, singleplayer og special-ops med en gang, bare pga. menyen! Den er rett og slett bra utført!

Så bestemmer du deg, for la oss si singleplayer, og du blir slengt inn den kjente briefing-loading-screenen forså inn i action. Du kjenner det i fingrene; plikten kaller!

Historien er god, svært god. Jeg har tidligere hatt litt problemer med å henge med i hitsorien i Call of Duty-spillene pga. noe er fortalt gjennom briefingen og noe gjennom realtime events, men MW2 får dette til mye bedre enn tidligere og man henger fint med, f.eks. men at det ikke alltid er så mange fiender rundt deg når noe viktig blir sagt karakterene imellom.

Så hva går historien ut på? Kort sagt: en galning terroriserer en russisk flyplass og får det til å se ut som USA gjorde det, dermed blir Russland pissed off og angriper USA. Det hele er fortalt på en så god og treffende måte, spesielt selve terrorangrepet på flyplassen og avslutnings-scenen. Det hele foregår selvfølgelig i førsteperson og sammen  med  grafikken og lyden blir det en spennende og til tider nesten rørende campaign. Det ender litt brått, men samtidig i fin CoD-stil. Den legger virkelig opp til en oppfølger.

For grafikken er utrolig god, detaljert og livaktig. Det er ikke en grå og kjedelig verden, men en fargerik verden selv om det ikke går utover realismen. Man ser godt at man er i et krigsområde.  Det er det som kanskje er litt skremmende. Det er nokså likt virkeligheten! M

Sammen med lyden, som er klar og god, fin kombinasjon mellom effekter og musikk, det hele legger seg fint sammen med realtime evenetsene. Når du rusher en bygning sammen med 4 andre datastyrte karakterer kan du høre dem og du føler deg ikke så alene. Om du ikke løper for fort (for de er nokså trege) så merker du at de passer på bak deg.

I multiplayer kommer dette til sin rett, spesielt med noen kompiser og mic. Har du godt headset eller anlegg er det  svært vanskelig å rive seg ut av den heseblesende action-festen. Det er godt utvalg våpen, brett, moduser og det har kommet både ny “perks” og dessuten er det kommet noen slags community-funksjoner som gir en kåring til alle spillerne, eks. flest kills siste game, høyest kill/death ratio, flest kills med et spesielt  våpen osv.  Jeg tror ikke det vil holde deg evig, kanskje med untak av de virkelig hardcore CoD-spillerne. Vanlig dødelige vil nok gå lei en gang, men ikke med det første.

I tillegg har vi special-ops som er et artig avbrekk i forhold til multiplayer. Her er co-op i fokus og du skal utføre små oppdrag sammen med en venn over nettet eller spliscreen. De er kuttet fra selve campaignen og er kortere enn f.eks. en online match. Ferdighetene dine blir målt etter hvor mange du dreper eller hvor lang tid du bruker, også får du stjerner bassert på dette igjen.

Call of Duty: Modern Warfare 2 er et svært godt spill, kort og godt. En svært god historie, en fin flyt i gameplayet, svært god lyd og en god online og co-op mode som gjør at spillet varer lenge. Grafikken er svært god, og er mer enn god nok for dagens “grafikkstandarder” og er en flott oppgradering fra CoD4, ikke minst Treyarchs World at War. Det eneste vi kan slakte Infinity Ward for i forbindelse med dette spillet er at de fjernet muligheten for dedicated servers og mods til pc-versjonen. Men er du konsollgamer, eller en pcgamer som driter i mods, ja da er det valuta for pengene! Dette er absolutt et kjøp for en hver som er glad i FPS!

Historie: 9/10
Gameplay: 10/10
Lyd: 10/10
Grafikk: 9/10
Holdbarhet: 9/10

Karakter: 6

Oppfølgeren til tidenens mest interaktive spillefilm er større, bedre og enda mer spektakulær!

Hvorfor drar jeg, som mange andre anmeldere, paralleler til film når jeg anmelder spillet? Vel, det er veldig vanskelig å unngå det, spillet er, akkurat som forgjengeren, en interaktiv film.

Hele historien, kameraføringen og musikken er tydelig laget med inspirasjon fra film. Cutscenes og gameplay er knyttet sammen sømløst og det hele fungerer så fantastisk godt sammen at du bare blir fasinert!

Vi har vel alle spilt spilt men en teit historie, men godt gameplay og god grafikk, der historiedelen og gameplay er litt separate. Spillingen skjer gjennom gameplayet, mens historien får du gjennom cutscenes. Half-Life endret dette slik at hele greia var bare gameplay, Uncharted 2 knytter det sammen, på samme måte som i eneren, bare enda bedre! Du kan løpe bortover en vei, og det vil gli over i en cutscene og ut igjen. Nei, ikke som en overgang, fadeout, fadein, men at kameraet bare glir inn i en cutscene. Iblant kan kameraet hoppe i en annen vinkel, og du kan se at det går over tile n cutscene, likevel føler det hele ut som en enhet, og det er herlig! Det er egentlig svært vanskelig forklare, og derfor vil det være lett å korrigere meg, for hvordan det hele går inn i hverandre varierer, men føles bare naturlig!

Nå føler jeg at jeg har reptert meg selv mange nok ganger, la meg fortelle deg hvordan de forskjellige delene står på egenhånd.

Jeg vil starte med grafikken, for den er absolutt herlig! I stedefor å gå i mørke, krigsrammede områder, vandrer du rundt i lyse landskaper med sterke, klare farger. Naturen beveger seg, puster og lever. Litt uti spillet skal du klatre til toppen av en høy bygning midt i en by rundt midt-østen, eller sør i Asia. Der oppe kan du se utover hele byen og fjellene bak og det ser rett og slett fantastisk ekte ut! Fysikkmotoren er dessuten utrolig god, og det er svært tilfredstillende å se en gruppe fiender fly inn i en steinvegg etter at du har kastet en granat på dem.

Det er noen skår i herligheten, noe smårusk. Når kameraet kommer i en stilling kan hele verden forsvinne en stund f.eks. Dessuten har jeg oppdaget, og etter å ha Googlet fått bekreftet, at noen skygger er en del av teksturene og ikke dynamisk, dette vises tydelig på bildet til venstre (takk til forum.alanwake.com , bruker "primluis"). Dette er egentlig ikke noe du tenker over, men det er en liten snarvei utviklerne har tatt og det burde ikke være slik. Noen steder er også teksturene ikke så detaljerte som ønskelig, men gjevnt over er grafikken nært sagt perfekt!

Lydeffektene er godt laget til og passer perfekt sammen med omgivelsene. Kulene fyker rundt deg, fiendene roper.. og hyler. Jeg får inntrykk av at det ikke er mye endret her siden enern. Joda, det er forbedret og mer levende, men de fleste lydene for de forskjellige våpnene er det ikke gjort noe med. Det var da heller ikke nødvendig, så det er ikke noe å trekke for her. Lyden trekker deg virkelig inn i spillet!

Coversystemet (som er omtrent som Gears of War sitt) og klatresystemet fungerer godt, men har fortsatt ETT irritasjonsmoment og det er det eneste som har fått meg til å hsuek at det bare er et spill. Deter nemlig ofte at du f.eks. vil gå i cover bak en stein, men så er du plassert litt for nærme en steinkant/enden på et tak el.,  så i stede slenger du deg utover og henger etter hendene, rett foran fienden. Utrolig irriterende!

Klatresystemet er virkelig en partykiller når iblant står helt fast og må sirkle styrespaken i ring og prøve deg fram for å finne ut hvordan helten, Natan Drake, skal klatre ned til plankenn skrått like under seg. Man finner altså av og til ikke hvilken retning man må dra i.

For siden dette spillet er i tredjeperson, og skal virke som en film, plasserer ofte kameraet seg i en "filmatisk" vinkel, i alle fall når man klatrer. Du styrer i forhold til kameraet, det er derfor det lett kan bli vanskelig å styre når man klatrer i blant. Dette skjer ikke alltid, og bortsett fra dette går klatringen mye mykere og fortere enn i det forrige spillet.

Det er dessuten verdt å nevne alle de festlige gåtene du skal løse. De er ikke spesielt vanskelige, men ikke for lette, perfekt balanse. De gir  spillets eventyrpreg et ekstra kick!

Til alle dere som spilte Uncharted: Drakes Fortune og syntes som meg at den overnaturlige vrien mot slutten der var nokså teit, vil muligens ikke like twisten i slutten av dette heller. Selv ble jeg positivt overasket, og følte det var mer naturlig denne gangen, selvom jeg ikke forstår hvorfor utvikleren Naughty Dog absolutt skal ha en slik overnaturlig twist.

Ellers er historien herlig, med både nye og gamle karakterer, dessuten flyter historien, det hele er svært godt regissert og jeg vil nevne igjen hvor godt gameplay og cutscenes glir sammen! Det hele klikker og fungerer. Mange savnet multyplayer i eneren, men jeg mener at i bådet det og her i toeren er det verdt pengene bare pga singleplayeren og historien her.

Forøvrig er online multiplayer variert, både i moduser, brett og våpen. Det er også et levelsystem, et perk-lignende system (som i Call of Duty), god matchmaking samt alle nettverksproblemene fra betaen og closedbetaen er forsvunnet. Hurra!
Modusene er som sagt variert, man kan gjøre oppdrag fra spillet i coop, spille vanlig deathmatch, objectives eller coop arena der man skal overleve bølger av fiender. De forskjellige modusene har også noen varianter, feks. Deatmatch kan spilles med bare RPG, noe som er nokså underholdende, mye pga. den gode fysikkmotoren.

Alt i alt er Uncharted 2: Among Thieves et ypperlig spill som absolutt er verdt pengene! Man koser seg virkelig med dette! Er du usikker, kjøp Uncharted: Drakes Fortune først, det er nå veldig billig og er også et utrolig godt spill (88 hos Metacritics).

Historie: 10/10
Gameplay: 9/10
Lyd: 10/10
Grafikk: 9/10
Holdbarhet: 9/10

Totalvurderingen lander på terningkast: 6

Tenk deg at du løper bortover en ganske trang gate i et tørt landskap. Du har ei rifle i hendene og har ei flott jente løpende bak deg. Plutselig kommer du rundt et hjørne og du befinner deg midt i et zombiespill der zombiene har våpen!

Zombiene ser bra ut, sammen med omgivelsene, selvom det kunne vært enda bedre, er det tilfredstillende. Jeg har spilt gjennom hele spillet i splitscreen med en god venn, og i tillegg til det spilt litt med folk på nettet.

Onlinefunksjonen er god, men kunne vært lettere å bruke med f.eks. matchmaking. Slik det er nå må man velge et game av de som har game oppe. Er forbindelsen dårlig blir du fort kastet ut igjen, og det sier seg selv at når det er en masse japser som er på blir det som regel dårlig forbindelse. Nettverkene mellom Norge og Japan er ikke SÅ godt utbygd.

Selve spillet, altså gameplayet er veldig gøy sammen med en venn, men samtidig repeterende. Det du gjør er å gå fremover, skyte zombier og plukke opp ammunisjon, kun avbrutt av cutscenes og quicktime-events, samt noen enkle oppgaver som for eksempel at du skal få en slags laserstråle til å treffe et punkt ved å dytte forskjellige steinblokker som kan snu strålen.

Spillet er et eventyrspill med coop og zombier, og som det er det ganske gøy. Alene derimot, er det ikke like gøy.

Likevel er historien en artig og klisjefyllt sak. Som Chris har du mistet partneren din mens du kjempet en mutantfiende. Denne partneren, Jill, drar du altså å leter etter i Afrika, der du treffer den flotte kvinnen Sheva som hjelper deg. Men det er ikke bare Jill dere leter etter, selvfølgelig også det som forårsaker alle de mørkhudede galningene!

Jeg må selvfølgelig nevne lyden, som er god. Man legger ikke mye merke til musikken, og musikken gjør ikke mye ut av seg. Det gjør det hverken skumlere eller artigere. Lydeffektene derimot er mye bedre, og du føler de er realistiske. Verdt å nevne at jeg og min gode venn følte at cutscenene hadde en liten delay på lyden.

Det er ikke verdt å spille gjennom for annet enn achivements/trophys, eller å spille med en kompis på nettet eller lokalt. Det er et flott coop-spill som jeg har nevnt et par ganger nå.

Så skal vi være kortfattet: er det verdt pengene?

Med lokal og online coop, god, men litt klisje historie, god grafikk og bra, men litt repeterende gameplay. Det er verdt pengene.

Historie: 7/10
Grafikk: 8/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 6/10

Karakter: 4

Ja, da har det skjedd. Jeg har kjøpt en Xbox 360 Elite. Eller, gjorde  det egentlig på lørdag, sammen med en VGA-kabel og spillene Gears of War, Gears of War 2 og Resident Evil 5. Resident Evil 5 spiller jeg sammen med en kompis og er nesten ferdig, igang med anmeldelsen. Gears of War er jeg nesten halvveis i.

Spørsmålet mange kanskje stiller nå er selvfølgelig: hvorfor, når du har en PS3, Wii og en kraftig pc?

Mange spill kommer BARE til 360 fordi M$ er flink til å betale for seg, og flink til å lage spill. Jeg vil ikke gå glipp av de spillene, ihvertfall når jeg ikke trenger det og har penger til å kjøpe en 360. Dessuten har 360’n akkurat gått ned ca 1000 spenn i pris!

Dagens tilbud er en Xbox 360 Elite til 1995 på Elkjøp, selv kjøpte jeg den til 2300kr.

Jeg må selvfølgelig også nevne Firmware Update 3.0 til PS3, samt PlayStation 3 Slim. Selv tenker jeg ikke på å skaffe meg en Slim, men skal du ha en PS3, vil du med Slim få større harddisk ut av boksen (selvom det å bytte ikke koster deg noe).

Når det gjelder det som er nytt med PS3-updates synes jeg det kunne vært mer, f.eks. crossgame VOICEchat og crossgame invites og genrelt et bedre invite system. Det de kom med som jeg likte var overhaling av friendslist og notification-baren. Dessuten er den nye “Whats new”-menyen flott!

Og heeelt til slutt: Ja! Jeg har Gold!

Welcome to Mario Kart!

Det er det Mario roper med sin italienske aksent og lystige stemme. “Jo, takk” svarer jeg og setter opp “førerkort”, og brummer ut med to kompiser.

Ja, for Mario Kart er multiplayer! Det er det som er spillet! Å le høyt i det du sender et rødt skall inn i han som ligger foran deg, eller raser forbi vennene dine som en kanonkule.

Natten kommer og gutta må hjem, og jeg tar over hele skjermen. Starter opp en GrandPrix, og det er akkurat som før, bare ikke like morsomt når du kjører forbi mostanderne. Gameplayet er som på de tidligere spillene, bare med litt forbedret grafikk. Banene fra tidligere spill er også med. Koselig å kjøre de. Minuset er at halvparten av spillets baner er fra gamle spill, halvparten er nye. Føler meg litt snytt. Betalt full pris for gammelt innhold?

“Hovedhistorien” i spillet er at du kjører grandprix. Det er tre vanskelighetsgrader med 8 grandprix hver. Hver grandprix har 4 baner. En grandprix tar fra 15 til 30 minutter, om du vinner første gang du kjører gjennom de, og slipper å kjøre gjennom på nytt.

Fremgangen måles på førerkortet ditt. Når spillet startes dukker det opp fire tomme førerkort som du kan linke til en Mii. På førerkortet merkes det av hvilke grandprix i hvilken vanskelighetsgrad du har fått gull/sølv/bronse i. Så når du har fått gull i alle grandprix i en vanskelighetsgrad er hele raden for vankelighetsgraden fylt med gull-merker. Du får også en rating over hvor godt du har kjørt banen. Dette er et alfabetsystem, og du ser det bare når du har valgt et grandprix på en vanskelighetsgrad, og vurderer om du skal kjøre det eller ikke. Denne ratingen gjør at det nytter å kjøre banene for å forbedre seg, selvom du fikk gull. For å få ALT av bonusstuff fra grandprixen, må du nemlig både ha gull, og A-rating. Det er dessuten timetrials.

Om du kobler deg til nettet får du utdelt en vennekode. Wii er kjent for disse kodene sine, og det er det jeg missliker med den. Bortsett fra det å spille med venner, så er onlinedelen veldig grei, bortsett fra at det tar litt tid å koble seg opp, men når du er i gang fungerer det fint. Det flotte er at man kan spille to spillere online, på delt skjerm. Det er også artig, at før spillet starter, så får du se hvor de forskjellige spillerne kommer fra, via en tredimensjonal jordklode. Ganske tøft.

Om du spiller online alene, blir det som å spille vanlig, bare at du forbanner andre navn en navnene til de kjente Nintendo-figurene. I tillegg er det en MarioKart Channel du kan legge i Wii Menu med stats fra dine venner og fra hele verden. Enda en ting du kan gjøre, er å laste opp tiden din, og hvordan du kjørte på en bane, eller laste ned andres. Slik kan du og en kompis ha en liten duell og hele tiden gjøre hverandre bedre til den store MarioKart Wii-kvelden, eller noe slikt.

Lyden er typisk Nintendo. I menyene er det glossy musikk, som i Wii Menu, og når du kjører er for det meste gamml og kjent Nintendo-musikk. Dette gir en koselig stemning. Når du velger karakteren du vil kjøre med, har de et klassisk utrop for å uttrykke sin glede over at du valgte dem. Typisk Mario Kart og Nintendo. Når du kverker noen med bananskall, kommer karakteren din også med utrop. Du kan låse opp flere karakter, samt bruk av Miier, ved å klare grandprixer med gull og A-rating som nevnt tidligere i anmeldelsen. Det samme gjelder biler.

Den store nyheten med Mario Kart Wii er vel kontrollene. Det alldeles ingen ny kontroll, bare et plasthjul du setter Wiimoten inn i, så fungerer det som ratt. Du gasser med 2-knappen som er lett tilgjengelig når du holder rattet, likevel vil det bli vondt og ubehagelig om du skal kjøre en time eller to. Selv synes jeg den reagerer altfor tregt og er altfor lite sensitiv, men venner av meg elsker dem. Jeg vil ikke trekke pga “rattet”, siden noen liker det, men jeg vil anbefalle å prøve å finne spillet brukt, og evt. kjøpe et billig “ratt” fra Brooklyn el.

Alt i alt er MarioKart Wii et morsomt spill, spesielt når du spiller på delt skjerm med venner. Alene kan det fort bli tamt, repeterende og til tider svært irriterende. Har du bare EN kompis tilgjengelig, be han komme over og ta en runde splitscreen online, mye greiere enn å bruke det ødelagte vennesystemet.

Spillet er et godt og sikkert kjøp til alle Wii-eiere, som bruker Wiien primært når de har folk på besøk, men også de som vil kose seg en kveld med Wiien sin, så lenge man ikke spiller for lenge om gangen, og ikke forventer at det å spille med venner online skal bli en fantastisk opplevelse. Mangelen på en koselig Nintendo-historie trekker for min del. Med en bedre story, flere nye baner og enda mer action, ville dette blitt en sterk femmer!

Til slutt vil jeg si at karakteren for grafikk er satt i forhold til at det er en Wii man spiller på.

Historie: Ingen historie
Grafikk: 9/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 7/10

Karakter: 4

The Force er den nye anleggsmaskina!

Ja, endelig! Et spill der du virkelig kan bruke The Force! Det er bare det at når man ikke har sett hverken filmer eller lest bøkene skjønner man liksom ikke helt hva det er å whine over!

Det første oppdraget spiller du som han duden som ser heeelt maskin ut, og kveler folk i løse lufta. Darth Vader heter han visst. Som Darth Vader leter du etter en (altså, gå rett fram og knuse alt du ser med et  trykk på en knapp!) Jedi, finner ut at han har dratt og at han er en sønn

Darth Vader tar med seg den unge gutten, og i en ny scene ser ham som voksen, tydeligvis ferdig utlært. Han får oppdrag av robotmannen med hviskestemme, så bærer det ut.

Så er det ut i det samme som du gjorde med robotmannen, gjennom en masse baner med knappemosing, og dra spakene frem og tilbake når du skal løfte folk og kasta dem til helvete (dvs. utfor en kant, inn i en stein eller på noen andre idioter). Det å løfte folk og ting rundt er vel egentlig det morsomste med spillet.

Men (her kommer jeg til grunnen til overskriften) du bruker nesten bare dette når du skal drepe folk. Etterhvert kan du løfte flere på en gang, og det ender med at du for det meste løfter et par og kaster dem bort, eller løfter en og kaster ham inn i de andre. The Force hadde egentlig egnet seg bedre som en spade, eller en heisekran!

Storyen er sikkert HELT genial, bare du har sett filmene eller lest bøkene. Det ble ikke spesielt dypt, og skjønte ikke stort før.. tja, skjønte slutten da iallefall, men den var ganske enkel, og ikke så mye å skjønne.

Spillet føles egentlig litt som en dårlig versjon av inFamous (som jeg enda har friskt i minnet. Se forrige anmeldelse). Her også kan du kjøpe nye skills, comboer osv. Du levler og kan plukke opp bonuspoeng rundt omkrinbg som du kan handle for. Du kan dessuten få tak i spesielle bonuser som kan endre fargen på sverdet ditt (whohoo!) og gi sverdet ekstra spesialiteter

Men bare de som elsker dette spillet (om du gjør det, stakkars deg) ville lære seg alle de dumme comboene! Og de poengene du gir The Force-regen f.eks. (du har ikke uendelig) merker du ikke noe spesielt utslag av. Heller ikke det du gir til mer helse el. Eneste du kan merke litt er å legge inn poengene på f.eks. kraftigere trykk med Kraften når du kaster dem til helvete, eller at du kan løfte flere om gangen.

Så flott, da har man noe å bruke poengene man tjener på da. Joda, delvis. For poengene du kan bruke på comboer, stats (helse osv.) og The Force er separate, og du føler at bare de poengene du bruker på The Force er godt brukte poenger. De andre gir man f*** i.

Grafikken er grei, fysikken  er artig (spesielt når du løfter en dude, tar han frem til deg selv, sjokker han så sender han inn i en mengde “roboter”) men når banene er så utrolig kjedelige og linære så legger det liksom en demper over det hele. Det blir som å få en stor og flott  kake, sannsynligvis også smakfull, men ikke få smake på den.

Angående lyden er det ikke mye å si. Den er helt OK. Episk musikk, tror det er nokså orginal StarWars-musikk, lydeffektene er greie, det høres ut som du veiver med et sverd, og at du “skyter” elektrisitet. Voiceacting er igjen også helt ok. På noen bosser blir du nokså lei av at de sier det samme hele tiden, ellers er det gjevnt over greit med lyden.

Det er ikke like gøy å kaste planteligende robot saker inn i digre sopper (ikke fiender dette, men en del av verdenen) når du for to missions siden gjorde akkurat det samme, i akkurat samme miljø! I hvertfall ikke når du gjorde akkurat det samme på oppdragene imellom også, bare

Spillet er ok, men når man ikke skjønner en dritt av storyen, fiendene er svært lite varierte, evnene dine ikke utvikler seg noe særlig (annet enn at de blir kraftigere) så blir det hele bare en diger smørje.

Historie: 4/10 (sikkert bedre hvis du har sett filmene/lest bøkene el.)
Grafikk: 7/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 5/10

Karakter: 4

Hva slags superhelt vil DU være?

Å være superhelt er noe alle unge gutter har lyst til å være. Eventyr, kule krefter og være kjempekjent, supersterk osv. Et overmenneske.

Hva om du var det? Hva om du plutselig fikk utrolig krefter (som voksen nå altså), og kunne bestemme hvordan du ville bruke dem? Ville du brukt dem til godt eller ondt?

Dette stilles du ovenfor i PS3’s nye gullspill, inFamous. Hele historien starter med at du som et bud skal levere en pakke, som viser seg å være en bombe som går av, og gir deg merkelige elektriske krefter.

De elektriske kreftene er  for det meste kule skytevåpen. Spillet kan regnes som et sandbox skytespill i tredjeperson. Hovedvåpenet er sikt og skyt elektrisitet, men du får etterhvert kulere saker, som f.eks. at du kan kaste granater av elektrisitet, eller skyte elektrisitet-bazooka!

Det er mange slike forskjellige powers, og du låser dem opp med xp du får fra å drepe fiender og gjøre oppdrag. Det som er litt snedig er at det forskjellige skills du kan kjøpe avhengig av om du holder deg på den onde eller den gode siden av et Karma-meter. Under oppdrag, spesielt story-oppdrag, får du “karma moments”der du får valg, der det ene er ondt det andre er snilt. Selv tok jeg for det meste onde valg, siden jeg hadde hørt at de onde kreftene skulle være morsommere å bruke. Historien endrer seg også i forhold til hva du velger, så det frister grådig å spille gjennom som snill.

Fordi historien er utrolig bra. I begynnelsen var jeg ikke helt inni spillet, men etterhvert ble jeg så overbevist da jeg fikk flere kule krefter! Da jeg etterhvert kom inn i historien også, var det nesten umulig å legge det fra seg. Jeg sier nesten, fordi det tar tid å få de virkelig kule kreftene, men det er egentlig greit nok. Det som er irriterende er at kreftene som gjør det lett å komme seg rundt i byen, må du komme uti spillet for å få. I begynnelsen kan du klatre, hoppe og balansere, men etterhvert kan du både fly, skli på toglinjer og kabler, det er DA det blir virkelig moro å spille.

Sideoppdrag er artige og litt variert. Det som er herlig er at du faktisk får noe igen for å gjøre dem, nemlig at små områder av kartet blir frie for fiender. For det er nok av fiender, selv når du helt fredelig bare vandrer oppå hustakene vil du møte på mange stygge folk med masker og rifler! Dette er noe av det som er nokså irriterende. Mye av tiden bruker du ikke på å kose deg med oppdrag, men å kjempe deg vei til oppdragene. Du kan selvfølgelig bare gå rundt store mengder fiender, men det blir mange omveier etterhvert. Inntil du får skjold så vil du dessuten slite med å komme til missions som ligger midt i gata med masse monterte maskingevær + vanlige fiender rundt.

Men den herlige grafikken og animasjonene gjør opp for dette, samt den fantastiske avslutningen, i alle fall for den onde siden. Musikken synes jeg blir borte til vanlig, men gjør bosskamper intense. Lydeffektene er også gode, og når du løper gjennom gatene kan du høre folk skrike og lignende, og du føler byen lever. Jeg kom etterhvert så langt ned på karmastigen at sivile begynte å kaste stein og kalle meg stygge ting, da fikk de igjen!

Alt i alt er dette et fantastisk spill. God historie, flott gameplay, grafikk og lyd, men føler ikke at det er et sekser-spill pga. for meg tok det tid før jeg virkelig ble dratt inn pga man fikk krefter som f.eks. gjorde det lettere å komme seg rundt, så sent i spillet.

Spillet anbefalles likevel på det sterkeste!

Historie: 9/10
Grafikk: 9/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 9/10
Holdbarhet: 8/10

Karakter: 5

 Jeg fikk min gamle kompis Robin på besøk idag. Skippa jobben, og gikk ut 0.O! Ikke ofte det skjer nå for tiden, men vi gikk ut, så inn.. på Liertoppen: Norges lengste innendørse handlegate!
Der tuslet vi fram og tilbake, opp og på langs. Så på spill, og mye annet rart, snakket og kødda. Lenge siden man har sett hverandre, da blir det slik.

Stakk innom Ebgames, og der ble det to tillegg i PS3spillsamlinga: MotorStorm PacificRift og StarWars: The Force Unleached. Hu dama bak skranken på Eb klarte selvfølgelig å sette feil spill i MotorStorm-coveret (satt i enern) og dette oppdaget vi ikke før vi hadde kommet vel hjem og satt det i konsollen for litt heavy split-screen action (kommer tilbake til det senere).

Altså, tuslet heimover.. tok en kebab, Robin styrte med frakt hjem (helt hjem altså.. snakket i telefon og greier.. fiffen er på jobb hele tiden vettu .. intern vits), innom div. butikker og skaffet påfyll til "skrinet" (..;)..) og vi kom hjem, testet det, ble pissed off, spiste nam middag (made by mommy ftw <3) og dro tilbake. Den hyggelige dama.. eller jenta

("DILEMMA": Hvor gammel er ei jente da hu blir dame?) bytta CD, Blu-Ray-plate og så bar det heimover igjen.

Og det var phun! Mer bilaction skal du lete lenge etter. Mange forskjellige kjøretøy, dritkule baner, flott grafikk.. så snart jeg er ferdig med inFamous og knota ned noe om det, så blir det MotorStorm for alle penga.

Grunnen til at jeg kjøpte StarWars The Force Unleached var at spillet var billig, og jeg elsket demoen. Henger litt etter på gaming atm, pga jobb, kjæreste, sommer og venner ^^

Og for noen dager siden.. dvs Mandag da jeg og dama var på shopping, kjøpte jeg bl. slåbrokk, bukse, to boxere (very najs) OG Sony Wireless Keypad (bilde til venstre). Funker veldig bra! =D

(Pause i skrivingen: der gikk man å lagde seg mat, begynte å surre med lommebok og fikse et kamera.)

Metallica i morgen, gleder meg en del 2nen overnatter her etterpå, så er det opp til Sondre med pc ol. og ha filmkveld elns, sove hos 2nen, så tilbake til Sondre for LAN på lørdagen (sover igjen hos 2nen min) Digg helg!

Siden folk mente noe av skribleriet mitt i dag var for fjortiz, nøyer jeg meg med å avslutte med en link til Ikkepedia.org om Fjortisser, istedefor det flotte bilde av Alfa, hunden min.

PS: Kommentarer på den nye "om meg"-saken i sidebaren også? ^^

Beklager dårlig bildekvalitet/videokavlitet. Brukte mobilkamera, kom ikke på at jeg hadde digitalkamera tilgjengelig før jeg var ferdig.

Å bytte harddisk på PS3en høres kanskje vanskelig ut. Du tenker du må skru opp under, at det er stor fare for at noe blir ødelagt, eller at du mister garantien.
Vel, å bytte harddisk på PS3 er

• Enkelt
• Ufarlig
• Sony har ingenting imot det!

Ergo, du kan bare kjøre på, du har ingen unskyldninger for å ikke gjøre dette!
Read more

Call of Duty: World at War
Positivt: Herlig online, zombiemode, coop,
Negativt: Repetisjon, lite engasjerende historie, lite nytt

Call of Duty er en kjent spillserie, en helt fantastisk serie må jeg faktisk si. Infinity Ward og Treyarch har tjent godt på samarbeidet sitt, men så ble det slutt. Førstemann ut på egne ben er Treyarch.

Jeg var skeptisk til World at War; jeg må innrømme det. Grafikken virket på meg som CoD4: Modern Warfare ut i fra bildene. Anmeldelser sa også at det var mye av det samme, nye kart og våpen, samme grafikk. Jeg kjøpte det, og det gikk opp for meg at det er omtrent det Call of Duty alltid har vært, repeterende, men også rask førstepersons action. Jeg elsker det!

Historien

Det er egentlig to separate historier i CoD.WaW (ikke CoD5 altså!). Begge foregår under 2. verdenskrig i hvert sitt område. I den ene følger vi amerikanske Private Miller i kampene i Japan, og i den andre følger vi den røde hær med Dimitri Petrenko. Begge historiene prøver virkelig å få deg med i handlingen, men får det ikke til. Det er svært lite i spillingen og i dialogene som er motiverende, og filmsekvensene er mest som korte historietimer, veldig kjedelige historietimer. Grafisk ser sekvensene greie ut. Oppdragene er en god del kortere her enn i CoD4, kanskje pga. Coop som dere vil få høre mer om senere.

Grafikk

Har du spilt CoD4, har du spilt CoD.WaW grafikkmessig. Oppgraderingene er så få at det nesten ikke merkes. Men atmosfæren er der. Jeg føler jeg er i Berlin eller på en stor slette i Japan.

Ser fortsatt bra ut, men burde vært enda bedre.
Grafikk: 7/10

Lyden

Lyden er fantastisk slik som alle CoD-spillene! Bruker man hodetelefoner, kan du merke at noen går bak deg, høre kameratene dine rope, og bombene drønne. Dette er krig!

Fantastisk.
Lyd: 9/10

Gameplay

Gameplayet i Call of Duty: World at War nesten helt likt som i CoD4 og tidligere spill. Det er nye kart, våpen og lagkamerater, bitte litt oppgradert grafikk, ellers er nesten alt likt. Det har kommet Coop offline der du kan spille historien splitscreen med 1-3 venner. Det fungerer godt, men det er synd at de har kuttet ut noen av oppdragene her. Det store minuset er at det blir litt mye repetisjon. Du skal skyte nazister i forskjellige omgivelser med forskjellige våpen. Det virker som spillet vil la deg prøve flere våpen enn forgjengeren, der jeg for min del holdt meg til 2-3 våpen. Dette gjør at jeg føler meg mye mer komfortabel når jeg begynner Coop på nett og spiller mot andre på nett. Bare for å nevne det, så har de byttet ut helikoptrene og lignende. Du kunne kalle inn ved visse antall drap når man spilte online i CoD4 med ting som er mer passende for 2. verdenskrig.
Den nye Zombiemodusen fungerer utrolig bra, og med litt mer utvikling kunne dette etter hvert blitt til et eget lite spill. Utrolig artig!

Fortsatt bra, men skulle hatt flere nye elementer.
Gameplay: 7/10

Holdbarhet

Call of Duty er for meg nesten bare et online spill. Her stråler CoD:WaW. Det har tatt hva vi liker med CoD4 og gjort det enda bedre, nye våpen og kart fra historiemodusen. Det er dog nesten ingen nye ?perks? (spesialferdigheter), challenges eller moduser. Likevel noen nyheter, for eksempel er rapporten på slutten av hvert spill forbedret med den personen du har ?duellert? med, hvor mange hundepatruljer du har kalt inn, osv.
Levlingssystemet er som i CoD4, men du kan nå komme i enda høyere level. Prestigemode er her selvfølgelig fortsatt. Zombiemode gjør at spillet får enda lengre levetid, dessuten har MapPack 1 kommet ut.

Som CoD4, du spiller det til neste spill kommer, og enda lenger.
9/10

Konklusjon

Call of Duty: World at War er et utrolig godt spill, spesielt online. Historien er derimot noe av det som trekker ned, og det at det er svært lite nytt og nokså repeterende. For meg kunne Call of Duty: World at War bare vært en tilleggspakke til CoD4, som inneholdt zombiemodusen, kartene, våpnene og de andre onlineforbedringene.

Grafikk: 7/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 9/10

Karakter: 4