Enkelt, digitalt ballspill!

Peggle Extreme er et lite spill, utviklet av PopCap Games, og er egentlig en prøveversjon av Peggle Deluxe og Peggle Night. Disse kommer jeg til å anmelde etterhvert.

Spill som dette passer perfekt for en spesielt kjedelig skoletime eller en fritime du ikke har noe gjøre, last ned Peggle Extreme. Kan love deg at det er morsommere en trege spill på Facebook.

Men hvorfor er egentlig Peggle Extreme så gøy, og hva går det egentlig ut på? Vel, du skal rett og slett skyte forskjellige elementer på hver brett med småballer som spretter svært lett! Når du har skutt alle orange elementer er du ferdig med brettet, men det er også blå elementer som gir deg poeng, og grønne og lilla elementer som gjør det lettere å sikte f.eks., for en liten stund.

Brettene er forøvrig inspirert av diverse Valve-spill, spesielt Portal. I denne utgaven er det portaler (som ballen kan bli sendt gjennom) , men i de versjonene man “må” (kan jo selvfølgelig også skaffes pirat)kjøpe  er det enda flere forskjellige hindringer inspirtert av andre spill.

Har du tomrom i timeplanen? Prøv Peggle Extreme, det koster deg ingenting =)

Siden dette ikke er HELE spillet Peggle, ble dette en anbefalling istedefor en anmeldelse. Skal skaffe meg Peggle Deluxe og Peggle Night så snart så mulig, så blir det anmeldelse

Welcome to Mario Kart!

Det er det Mario roper med sin italienske aksent og lystige stemme. “Jo, takk” svarer jeg og setter opp “førerkort”, og brummer ut med to kompiser.

Ja, for Mario Kart er multiplayer! Det er det som er spillet! Å le høyt i det du sender et rødt skall inn i han som ligger foran deg, eller raser forbi vennene dine som en kanonkule.

Natten kommer og gutta må hjem, og jeg tar over hele skjermen. Starter opp en GrandPrix, og det er akkurat som før, bare ikke like morsomt når du kjører forbi mostanderne. Gameplayet er som på de tidligere spillene, bare med litt forbedret grafikk. Banene fra tidligere spill er også med. Koselig å kjøre de. Minuset er at halvparten av spillets baner er fra gamle spill, halvparten er nye. Føler meg litt snytt. Betalt full pris for gammelt innhold?

“Hovedhistorien” i spillet er at du kjører grandprix. Det er tre vanskelighetsgrader med 8 grandprix hver. Hver grandprix har 4 baner. En grandprix tar fra 15 til 30 minutter, om du vinner første gang du kjører gjennom de, og slipper å kjøre gjennom på nytt.

Fremgangen måles på førerkortet ditt. Når spillet startes dukker det opp fire tomme førerkort som du kan linke til en Mii. På førerkortet merkes det av hvilke grandprix i hvilken vanskelighetsgrad du har fått gull/sølv/bronse i. Så når du har fått gull i alle grandprix i en vanskelighetsgrad er hele raden for vankelighetsgraden fylt med gull-merker. Du får også en rating over hvor godt du har kjørt banen. Dette er et alfabetsystem, og du ser det bare når du har valgt et grandprix på en vanskelighetsgrad, og vurderer om du skal kjøre det eller ikke. Denne ratingen gjør at det nytter å kjøre banene for å forbedre seg, selvom du fikk gull. For å få ALT av bonusstuff fra grandprixen, må du nemlig både ha gull, og A-rating. Det er dessuten timetrials.

Om du kobler deg til nettet får du utdelt en vennekode. Wii er kjent for disse kodene sine, og det er det jeg missliker med den. Bortsett fra det å spille med venner, så er onlinedelen veldig grei, bortsett fra at det tar litt tid å koble seg opp, men når du er i gang fungerer det fint. Det flotte er at man kan spille to spillere online, på delt skjerm. Det er også artig, at før spillet starter, så får du se hvor de forskjellige spillerne kommer fra, via en tredimensjonal jordklode. Ganske tøft.

Om du spiller online alene, blir det som å spille vanlig, bare at du forbanner andre navn en navnene til de kjente Nintendo-figurene. I tillegg er det en MarioKart Channel du kan legge i Wii Menu med stats fra dine venner og fra hele verden. Enda en ting du kan gjøre, er å laste opp tiden din, og hvordan du kjørte på en bane, eller laste ned andres. Slik kan du og en kompis ha en liten duell og hele tiden gjøre hverandre bedre til den store MarioKart Wii-kvelden, eller noe slikt.

Lyden er typisk Nintendo. I menyene er det glossy musikk, som i Wii Menu, og når du kjører er for det meste gamml og kjent Nintendo-musikk. Dette gir en koselig stemning. Når du velger karakteren du vil kjøre med, har de et klassisk utrop for å uttrykke sin glede over at du valgte dem. Typisk Mario Kart og Nintendo. Når du kverker noen med bananskall, kommer karakteren din også med utrop. Du kan låse opp flere karakter, samt bruk av Miier, ved å klare grandprixer med gull og A-rating som nevnt tidligere i anmeldelsen. Det samme gjelder biler.

Den store nyheten med Mario Kart Wii er vel kontrollene. Det alldeles ingen ny kontroll, bare et plasthjul du setter Wiimoten inn i, så fungerer det som ratt. Du gasser med 2-knappen som er lett tilgjengelig når du holder rattet, likevel vil det bli vondt og ubehagelig om du skal kjøre en time eller to. Selv synes jeg den reagerer altfor tregt og er altfor lite sensitiv, men venner av meg elsker dem. Jeg vil ikke trekke pga “rattet”, siden noen liker det, men jeg vil anbefalle å prøve å finne spillet brukt, og evt. kjøpe et billig “ratt” fra Brooklyn el.

Alt i alt er MarioKart Wii et morsomt spill, spesielt når du spiller på delt skjerm med venner. Alene kan det fort bli tamt, repeterende og til tider svært irriterende. Har du bare EN kompis tilgjengelig, be han komme over og ta en runde splitscreen online, mye greiere enn å bruke det ødelagte vennesystemet.

Spillet er et godt og sikkert kjøp til alle Wii-eiere, som bruker Wiien primært når de har folk på besøk, men også de som vil kose seg en kveld med Wiien sin, så lenge man ikke spiller for lenge om gangen, og ikke forventer at det å spille med venner online skal bli en fantastisk opplevelse. Mangelen på en koselig Nintendo-historie trekker for min del. Med en bedre story, flere nye baner og enda mer action, ville dette blitt en sterk femmer!

Til slutt vil jeg si at karakteren for grafikk er satt i forhold til at det er en Wii man spiller på.

Historie: Ingen historie
Grafikk: 9/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 7/10

Karakter: 4

The Force er den nye anleggsmaskina!

Ja, endelig! Et spill der du virkelig kan bruke The Force! Det er bare det at når man ikke har sett hverken filmer eller lest bøkene skjønner man liksom ikke helt hva det er å whine over!

Det første oppdraget spiller du som han duden som ser heeelt maskin ut, og kveler folk i løse lufta. Darth Vader heter han visst. Som Darth Vader leter du etter en (altså, gå rett fram og knuse alt du ser med et  trykk på en knapp!) Jedi, finner ut at han har dratt og at han er en sønn

Darth Vader tar med seg den unge gutten, og i en ny scene ser ham som voksen, tydeligvis ferdig utlært. Han får oppdrag av robotmannen med hviskestemme, så bærer det ut.

Så er det ut i det samme som du gjorde med robotmannen, gjennom en masse baner med knappemosing, og dra spakene frem og tilbake når du skal løfte folk og kasta dem til helvete (dvs. utfor en kant, inn i en stein eller på noen andre idioter). Det å løfte folk og ting rundt er vel egentlig det morsomste med spillet.

Men (her kommer jeg til grunnen til overskriften) du bruker nesten bare dette når du skal drepe folk. Etterhvert kan du løfte flere på en gang, og det ender med at du for det meste løfter et par og kaster dem bort, eller løfter en og kaster ham inn i de andre. The Force hadde egentlig egnet seg bedre som en spade, eller en heisekran!

Storyen er sikkert HELT genial, bare du har sett filmene eller lest bøkene. Det ble ikke spesielt dypt, og skjønte ikke stort før.. tja, skjønte slutten da iallefall, men den var ganske enkel, og ikke så mye å skjønne.

Spillet føles egentlig litt som en dårlig versjon av inFamous (som jeg enda har friskt i minnet. Se forrige anmeldelse). Her også kan du kjøpe nye skills, comboer osv. Du levler og kan plukke opp bonuspoeng rundt omkrinbg som du kan handle for. Du kan dessuten få tak i spesielle bonuser som kan endre fargen på sverdet ditt (whohoo!) og gi sverdet ekstra spesialiteter

Men bare de som elsker dette spillet (om du gjør det, stakkars deg) ville lære seg alle de dumme comboene! Og de poengene du gir The Force-regen f.eks. (du har ikke uendelig) merker du ikke noe spesielt utslag av. Heller ikke det du gir til mer helse el. Eneste du kan merke litt er å legge inn poengene på f.eks. kraftigere trykk med Kraften når du kaster dem til helvete, eller at du kan løfte flere om gangen.

Så flott, da har man noe å bruke poengene man tjener på da. Joda, delvis. For poengene du kan bruke på comboer, stats (helse osv.) og The Force er separate, og du føler at bare de poengene du bruker på The Force er godt brukte poenger. De andre gir man f*** i.

Grafikken er grei, fysikken  er artig (spesielt når du løfter en dude, tar han frem til deg selv, sjokker han så sender han inn i en mengde “roboter”) men når banene er så utrolig kjedelige og linære så legger det liksom en demper over det hele. Det blir som å få en stor og flott  kake, sannsynligvis også smakfull, men ikke få smake på den.

Angående lyden er det ikke mye å si. Den er helt OK. Episk musikk, tror det er nokså orginal StarWars-musikk, lydeffektene er greie, det høres ut som du veiver med et sverd, og at du “skyter” elektrisitet. Voiceacting er igjen også helt ok. På noen bosser blir du nokså lei av at de sier det samme hele tiden, ellers er det gjevnt over greit med lyden.

Det er ikke like gøy å kaste planteligende robot saker inn i digre sopper (ikke fiender dette, men en del av verdenen) når du for to missions siden gjorde akkurat det samme, i akkurat samme miljø! I hvertfall ikke når du gjorde akkurat det samme på oppdragene imellom også, bare

Spillet er ok, men når man ikke skjønner en dritt av storyen, fiendene er svært lite varierte, evnene dine ikke utvikler seg noe særlig (annet enn at de blir kraftigere) så blir det hele bare en diger smørje.

Historie: 4/10 (sikkert bedre hvis du har sett filmene/lest bøkene el.)
Grafikk: 7/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 5/10

Karakter: 4

Hva slags superhelt vil DU være?

Å være superhelt er noe alle unge gutter har lyst til å være. Eventyr, kule krefter og være kjempekjent, supersterk osv. Et overmenneske.

Hva om du var det? Hva om du plutselig fikk utrolig krefter (som voksen nå altså), og kunne bestemme hvordan du ville bruke dem? Ville du brukt dem til godt eller ondt?

Dette stilles du ovenfor i PS3’s nye gullspill, inFamous. Hele historien starter med at du som et bud skal levere en pakke, som viser seg å være en bombe som går av, og gir deg merkelige elektriske krefter.

De elektriske kreftene er  for det meste kule skytevåpen. Spillet kan regnes som et sandbox skytespill i tredjeperson. Hovedvåpenet er sikt og skyt elektrisitet, men du får etterhvert kulere saker, som f.eks. at du kan kaste granater av elektrisitet, eller skyte elektrisitet-bazooka!

Det er mange slike forskjellige powers, og du låser dem opp med xp du får fra å drepe fiender og gjøre oppdrag. Det som er litt snedig er at det forskjellige skills du kan kjøpe avhengig av om du holder deg på den onde eller den gode siden av et Karma-meter. Under oppdrag, spesielt story-oppdrag, får du “karma moments”der du får valg, der det ene er ondt det andre er snilt. Selv tok jeg for det meste onde valg, siden jeg hadde hørt at de onde kreftene skulle være morsommere å bruke. Historien endrer seg også i forhold til hva du velger, så det frister grådig å spille gjennom som snill.

Fordi historien er utrolig bra. I begynnelsen var jeg ikke helt inni spillet, men etterhvert ble jeg så overbevist da jeg fikk flere kule krefter! Da jeg etterhvert kom inn i historien også, var det nesten umulig å legge det fra seg. Jeg sier nesten, fordi det tar tid å få de virkelig kule kreftene, men det er egentlig greit nok. Det som er irriterende er at kreftene som gjør det lett å komme seg rundt i byen, må du komme uti spillet for å få. I begynnelsen kan du klatre, hoppe og balansere, men etterhvert kan du både fly, skli på toglinjer og kabler, det er DA det blir virkelig moro å spille.

Sideoppdrag er artige og litt variert. Det som er herlig er at du faktisk får noe igen for å gjøre dem, nemlig at små områder av kartet blir frie for fiender. For det er nok av fiender, selv når du helt fredelig bare vandrer oppå hustakene vil du møte på mange stygge folk med masker og rifler! Dette er noe av det som er nokså irriterende. Mye av tiden bruker du ikke på å kose deg med oppdrag, men å kjempe deg vei til oppdragene. Du kan selvfølgelig bare gå rundt store mengder fiender, men det blir mange omveier etterhvert. Inntil du får skjold så vil du dessuten slite med å komme til missions som ligger midt i gata med masse monterte maskingevær + vanlige fiender rundt.

Men den herlige grafikken og animasjonene gjør opp for dette, samt den fantastiske avslutningen, i alle fall for den onde siden. Musikken synes jeg blir borte til vanlig, men gjør bosskamper intense. Lydeffektene er også gode, og når du løper gjennom gatene kan du høre folk skrike og lignende, og du føler byen lever. Jeg kom etterhvert så langt ned på karmastigen at sivile begynte å kaste stein og kalle meg stygge ting, da fikk de igjen!

Alt i alt er dette et fantastisk spill. God historie, flott gameplay, grafikk og lyd, men føler ikke at det er et sekser-spill pga. for meg tok det tid før jeg virkelig ble dratt inn pga man fikk krefter som f.eks. gjorde det lettere å komme seg rundt, så sent i spillet.

Spillet anbefalles likevel på det sterkeste!

Historie: 9/10
Grafikk: 9/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 9/10
Holdbarhet: 8/10

Karakter: 5