http://www.frp.no/Myter+om+FrP.d25-TMlbGWf.ips

For noen dager siden postet en venn av meg denne linken på Facebook, men oppfordringen om at noen med et “rødere” syn kan lese gjennom. Jeg valgte å gjøre det, samt skrive et svar. Ettersom kommentaren fikk en del likes, og en annen venn ønsket at jeg skulle spre det mer følger innlegget mitt her.

Det er mange flotte ord på deres egne nettsider der de, som andre partier, skal profilere seg og sanke stemmer. Det en heller bør se på er det faktiske partiprogrammet, og de faktiske forslagene partiet har.
Her er noen av grunnene til at jeg ikke stemmer FrP:

De vil fjerne Lånekassen slik den er nå, og gjøre den privat. Rentene vil da fungere på samme måte ettersom rentene er styrt av markedet også nå, men den vil låne av markedet fremfor å få pengene av staten. Det vil bety at summene som lånes ut vil variere med økonomien. Man trer dermed bort fra tanken om lik rett til utdanning, uavhengig av sosial eller økonomisk bakgrunn; studerer man ikke på riktig tidspunkt vil økonomien din ble like ujevn som punktligheten til kollektivtransporten. Med dette tenker sannsynligvis FrP at staten kan spare penger, for Lånekassen gjør om halvparten av lånet til stipend ved fullført utdanning, og når Lånekassen låner pengene av markedet vil det sannsynligvis bli mindre for staten å gjøre om til stipend. Studentene sitter igjen med en mulig ustabil økonomi, og sannsynligvis også mindre penger uansett.

Fremskrittspartiet ønsker å fjerne fagforeningsfradraget, incentivet for et organisert arbeidsliv. Ved å være medlem i en fagforening får du et fradrag på skatten. De skriver i sine “Myter om FrP” at man skal få organisere seg, men med å fjerne dette incentivet vil man starte en lignende utvikling som det har vært i USA hvor folk ikke har meldt seg inn i fagforeninger, og med tiden har ledere kunnet gjøre mer som de selv ville uten å måtte hanskes med sterke, organiserte arbeidere.

Selv om man lærer om fordeler og ulemper ved å være med i en fagforening på skolen, viser det seg at det fort blir vanskelig å huske hvordan våre nåværende rettigheter som arbeidstakere ble til, og hvordan man holder på dem.

Fremskrittspartiet vil endre Arbeidsmiljøloven, slik at det åpnes for inntil 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke uten overtidsbetaling. Bedriftene kan selv velge, i mye større grad, hvordan de vil lønne arbeidstakerne sine. I sine “Myter om FrP” skriver de også at de vil øke arbeidernes frihet med slike forslag, men det er en kjent sak at arbeidsmiljø er viktig for trivsel, uavhengig av yrke, og at ved et slik forslag skaper man mye usikkerhet rundt lønning i yrket sitt. De mener det sannsynligvis godt; mer frihet til arbeiderne, men faren er selvsagt at næringslivet utnytter det. Vi har igjen mange “gode” eksempler på dette i USA, hvor arbeidsmiljøloven stadig ble “bygget” nedover. FrP skriver at de ønsker privatisering, men med kontroll av næringslivet. Dette er ikke kontroll av næringslivet.

FrP ønsker også å kutte i bevilgningene til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet. Grunnen til at jeg er i mot dette er det samme som nevnt over; det vil bli lettere for bedrifter å utnytte sine arbeidstakere.

Fremskrittspartiet ønsker karakterer fra 5. klasse i barneskolen. Det foreligger ikke forskning som tilsier at dette hjelper på resultater, og skoleforskere generelt er veldig uenig i dette forslaget.

FrP vil sørge for at SFO vil bli finansiert av foreldre og frivillige, og de ser på det i sitt partiprogram som “barnepass”. Jeg vil tørre å påstå, som en som har gått på SFO, at SFO langt ifra er barnepass men en utvidelse av sosiale arenaen skolen er for barn i barneskolen, samt den opplæringsinstitusjonen som skolen er. Å la foreldrene selv finansiere dette vil føre til at det blir vanskelig for de med dårligere betalte jobber, som spesielt trenger tiden SFO foregår på til å jobbe, får vanskeligheter med å la ungene sine være der.

Slik de beskriver det i partiprogrammet sitt vil FrP at offentlige og private sykehus skal konkurrere på like vilkår, og at man skal få pengene rett fra staten for så å velge sykehus selv.

Den største utgiften for et privat sykehus er profitt til eieren. Det betyr at staten vil selge ut sykehusene for å gi profitt til en tredjepart, men samtidig beholde det offentlige alternativet som da vil ha mindre penger til å driftes.

FrP vil også at det offentlige skal subsidiere private helseforsikringer gjennom å innføre skattefradrag for bedrifter som betaler for medisinsk behandling for sine ansatte. Det går ut på det samme; staten hjelper bedrifter å betale en tredjepart for hjelp på sykehus slik at de som jobber i spesielle bedrifter skal ha det bedre og sikrere en de ansatte i andre bedrifter. Hvorfor ikke bruke alle pengene på et godt helsetilbud til alle? Fjerne mellommannen og eierne som profitterer på andres elendighet? Det var på en liknende måte helsesystemet i USA startet, men de har rett i at det ikke er det samme systemet som USA har.

FrP vil ta i bruk private sikkerhetsselskaper for å beskytte norske utenlandsstyrker. Jeg har ofte lurt på hvorfor de ikke vil ha sikkerhetsselskaper som beskytter sikkerhetsselskapet også.

Når det kommer til kultur vil FrP:
- kutte i kunstnerstipendene, slik at det blir vanskeligere å etablere seg som kunstner.
- kutte kraftig i filmstøtten, slik at det blir produsert færre norske filmer
- fjerne pressestøtten, slik at mange lokalaviser vil forsvinne.

Enkelte påstander i “Myter om FrP” stemmer selvsagt helt, for eksempel at et tverrsnitt av Norge stemmer FrP, at FrP ikke har direkte skyld i finanskrisen (som forøvrig Norge kom seg billigst unna av, av alle land i verden), at FrP er ekstremistiske stemmer selvsagt heller ikke, og er du for politikken til FrP hjelper det å stemme på FrP for å få gjennom den politikken, akkurat slik de sier.

I “Myter om FrP” skriver de at de andre partiene “stjeler” fra dem, og det er sant, men FrP tar også fra andre partier, for det er slik politikk fungerer. Om man overbevises om at et forslag er godt kan man være enig i det og implementere det i sin egen politikk. Da skal man jo ikke sutre over det; man har gjort en god jobb og forslaget ble implementert; man fikk vilja si!

At det finnes løsninger som FrP har som fungerer i andre land er godt mulig, men da må man se på forholdene i de eventuelle landene, hva løsningen er og hvor godt det faktisk fungerer.

Jeg er for at FrP skal få ytre seg for et variert politisk bilde som kan føre til enda mer debatt og enda bedre løsninger, jeg er bare uenig i de aller fleste forslagene deres, samt grunntenkningen deres fordi ut i fra de rapporter, den forskning og de resultater jeg har lest, fungerer det ikke i praksis.

Kildehenvisninger til mine påstander oppgis dersom det blir forespurt (og det er det bare å gjøre). Tar jeg feil? Kom med skikkelig kilde som kan korrigere meg. Skulle det være ønske for flere grunner til at jeg ikke stemmer FrP, er det selvsagt bare å spørre. det er mer der det kommer fra.

Takk.

I dag, noe sent ettersom jeg er i Danmark hvor Internett-tilgangen er limited, kunne jeg lese at Coop og Platekompaniet hadde fjernet enkelte spill fra hyllene sine i forbindelse med tragedien på Utøya og i Oslo. Mannen som står bak angrepene skal visstnok ha spilt flere spill, og brukt enkelte som en slags trening i forbindelse med angrepene. Jeg mener det å fjerne spillene er både latterlig, hensynsløst og gammeldags. Det vitner om uvitenhet rundt effektene av spill og om spill som medium.

For det første; ved å fjerne spillene fra hyllene “for å vise hensyn til de pårørende” sier de at spillene er skyld i ofrenes død, ikke den faktiske gale mannen. Man blir ikke drevet til slike handlinger av spill, og de kan alldeles ikke kobles til den typen handlinger på den måten Coop og Platekompaniet nå gjør. Dersom det var tilfellet at actionspill avler fram voldelige handlinger ville det vært langt flere terrorhandlinger i Norge og verden. Forskning peker heller ikke i den retning at hvem som helst som spiller spill blir gal av det, men at du må ha et visst utgangspunkt. Tidligere hendelser hvor gjerningsmennene har vært aktive spillere, vitner det om det samme; de har opplevd noe vanskelig, eller hatt en sterk overbevisning, viss ingen av delene kom fra spill. Dersom en gjerningsmann har sett mye actionfilm påstår man ikke at mannen “lærte” det gjennom filmene, i alle fall ikke nå lenger.

Diskusjonen om hvorvidt spill skader barn har rast i USA i flere år, men etterhvert som mer forskning har blitt lagt frem har dette lagt seg noe. Selv Australia åpner for å tillate spill med 18-årsgrense, noe som var forbud tidligere. At norske spillbutikker nå trekker frem noe slikt virker på meg som et enormt steg tilbake. Det er feigt i forhold til industrien de er en del av, og hensynsløst ovenfor de pårørende. Gjerningsmannen står alene bak sine handlinger. Hverken spill, film, musikk eller pressen er medskyldig.

Vi skal kjempe tilbake mot terrorhandlingene med mer demokrati og ytringsfrihet, og det å fjerne spill fra hyllene er hverken demokratisk eller styrker ytringsfrihet, men er et bånd som legges rundt samfunnet som en følge av tragedien.

http://www.itavisen.no/874728/disse-spillene-fjernes-fra-hyllene
http://www.itavisen.no/874781/riktig-aa-fjerne-spill
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10081059
http://www.forskning.no/artikler/2010/juni/254191
http://www.forskning.no/artikler/2010/juni/254160

Skolepolitikk er noe som virkelig opptar meg, noe kanskje folk merker når dette blir diskutert. Hvorfor? Vel, jeg går på skole nå, jeg kommer til å gå på en eller annen form for skole i noen år til og jeg mener at mye den norske skolen gjør kunne vært gjort mye bedre.  Noe som er veldig hett i norsk skolepolitikk er elevmedvirkning, noe jeg igjen irriterte meg over da jeg i går tok elevundersøkelsen til Utdanningsdirektoratet.

Elever har et visst ansvar for egen læring. Vi må sørge for at vi gjør det lærerne vil at vi skal gjøre for å bli bedre i faget., dersom det er noe vi ikke forstår må vi spørre. Der er delvis vårt ansvar å holde motivasjonen oppe og å  være interessert for faget. Det jeg mener IKKE skal være vårt ansvar er alt dette tullet som Utdanningsdirektoratet finner på for å få elevene engasjerte. Eksempler?

Hvorfor i all verden skal jeg være med å lage en ukeplan eller bestemme hvilke oppgaver jeg skal gjøre? Jeg har ingen som helst utdanning innenfor feltet. Jeg kan ikke si noe om hva som er viktig i forhold til videre læring i feltet. Det er lærerens jobb å bestemme dette. At jeg kommer med mine meninger rundt dette er ikke noe annet enn et mellomledd. Dersom jeg vil jobbe videre med et emne kan jeg kanskje finne egne oppgaver, men bortsett fra dette er det lærerens utdanning som er grunnlaget for disse avgjørelsene; det er lærerens jobb.

Elevsamtaler. Enkelte skoler gjør dette obligatorisk, men det er faktisk ikke en plikt, det er et tilbud til elevene. Uansett; hva gjør det godt at ALLE elever har en slik samtale? De fleste elever har samtaler om dine egne prestasjoner hver eneste dag. Lærere går gjerne rundt og spør hvordan arbeidet med stoffet går. De sterke elevene i et fag vet hva de har gjort feil, og elever flest kan tenke seg hvilken karakter de får. Hvorfor skal man da ha en slik samtale? Er ikke det bare bortkastet tid? Kunne ikke dette heller være noe eleven kunne be om, eller læreren kunne spørre en spesifikk elev om at kunne være interessant? Det sier seg selv at når man har omkring hundre elver tar dette ekstremt mye tid. I fag som historie og gym som man har få timer i utgjør disse samtalene et enormt tidssluk.

Det er da ingen forskning som tilsier at dette skal hjelpe alle elver? Mestring? Det er da ikke læreryrket vi skal mestre, men faget. Nei, det er en ting jeg ønsker å ha en viss kontroll over, og det er når en prøve skal være. Jeg og mine medelever vet best hvor mye tid vi trenger med et stoff, og det er noe vi kan bidra med. Ellers er det for det meste læreren sin jobb å ta avgjørelsene, for det er jo læreren som er sjefen.

I lørdagsrevyen 22/01-2011 var en av Norges mest kjente og mest anerkjente pedagoger med, Thomas Nordahl, og han snakket om alle de nye reformene og lovene Utdanningsdirektoratet pålegger norske skoler, og hvordan de ikke fungerer. Han forklarer dessuten hvorfor “eksperimentskolene” i Oslo er et problem.

Elever flest har best læringsutbytte av ro i klasserommet, at det stilles krav til dem og at de får nye utfordringer på deres nivå. Dette virker det som om Udir er fast bestemt på å IKKE innse, selv om de i tide og utide sender lærere på besøk til Finland for å se hvordan skolene er der. Det er viden kjent at Finland har verdens beste skoler, men det er ikke en følge av reformer, for det har ikke Finland rå til. I Norge derimot er det alltid en tulling som har en lys idé om hvordan skolen skal være, noe vi lider under.

Bare la oss lære, og la lærerne undervise. Sett pengene inn på lærerutdanning og ansettelse av lærere, gjør yrket mer attraktivt. Jeg kan ikke få nok lærere som virkelig kan faget sitt!

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/247507/

Det mange elever sliter med er motivasjon til å jobbe. De gidder ikke gjøre en innsats, ikke en gang et minimum av det som bør gjøres hverken på skolen eller hjemme. Jeg tenker ikke på de som ikke trenger å gjøre noe i et fag fordi de kan emnet, eller de som velger å ikke gjøre noe på skolen/hjemme fordi de får alt gjort det andre stedet. Jeg snakker om de som ikke jobber fordi de ikke ser poenget.

Jeg personlig hadde problemer med dette på ungdomskolen. Jeg visste at arbeidet jeg la ned ikke ville ha så voldsomt mye å si annet enn for å komme inn på videregående, og jeg hadde mer enn godt nok snitt uten å gjøre alt for mye. Nå har det mye mer å si. Om man ikke jobber på videregående minker sjansene for videre studier. Det finnes mange flere muligheter og mange forskjellige typer krav. Jeg har lenge ønsket å gå på NTNU og studere datateknikk, og det er dettesom er grunnen til min innsats. Jeg tror noe av problemet i den norske skolen og norske elevers dårlige innsats er at folk ikke vet hva de vil videre. Det er vanskelig å vite hvor mye innsats du må legge inn når du ikke har noen krav å gå etter.

Rådgiverne jeg har erfaring med kan lite, og jeg tror det gjelder gjevnt over hele fjøla. De har for lite kunnskap om hvilke skoler som er tilgjengelige og kravene de stiller. Jeg tror dessuten det er fordelaktig om man har en rådgiver å forholde seg til gjennom skolegangen. Etter flere samtaler med en på ungdomskolen er det en ny en du har med å gjøre når du skal finne ut hvor du vil etter videregående (for de som velger å gå til rådgiver da). Om en rådgiver følger elevene ut til studentlivet og besitter kunnskap om alle mulighetene de har tror jeg mange flere elever ville jobbe hardere på skolen.

Hvorfor jobbe når du ikke vet hva du jobber for?

Nå skal jeg skrive om noe her som jeg aldri har skrevet om i bloggen min før, men som jeg er svært interessert i; politikk.

Noe av det mest frustrerende det går an å se på er en diskusjon om skolepolitikk. Det finnes ingen politiker som foreslår noe annet enn privatisering, flere lærere, bedre lærere eller mer penger. Jeg er mot for mye privatisering, men det skal jeg ikke diskutere her. Jeg skal i alle fall ikke påstå at flere og bedre lærere, samt mer penger til skolene ville være noe negativt, det er heller ikke det jeg skal ta opp. Jeg mener at den norske skolen for “løs”. Det er for lite disiplin, de basserer læreplanen på for lite forskning. Det å løse 5 oppgaver på et felt i matematikken viser seg å ikke fungere like godt som 20 oppgaver. Mengdetrening er nøkkelen. Hverken læreplanen eller bøkene våre legger veldig opp til mengdetrening. Du har mulighet, men de legger ikke opp til det.

Dessuten er det som nevnt, for lite disiplin. Det å sitte å ikke gjøre noen ting i timen (noe som kan forstyrre andre) har ingen direkte negativ effekt på deg. Du får en anmerkning, men de som får anmerkninger bryr seg sjelden om dem. Dessuten er det allment kjent at det for en lærer er ukoselig å måtte gi en masse anmerkninger, det gjør en upopulær.

Skolen legger dessuten opp til mye mer “engasjement i egen læring”, “egenlæring” osv. Selvdisiplin. Jeg mener det er negativt. Alle ungdommene er ikke klare for dette, og får problemer når det ikke gis klare lekser fra dag til dag, at lærerne ikke sjekker at leksene er gjort osv. Selvsagt skal man lære elevene opp til at de må selv planlegge når de skal jobbe osv. og hva de skal jobbe med, men ikke så tidlig som nå. Jeg mener at selv på videregående kan det også gis mye lekser, ikke bare innleveringer slik som nå. De fleste elever gjør skippertak (meg selv inkludert) og for de fleste fungerer ikke dette. Å lese gjennom et kapittel dagen før en prøve, og ikke ha notater… det sier seg selv at det er en dårlig ide.

Jeg foreslår å gå tilbake til god, gammeldags tavleundervisning. Mengdetrening er nøkkelen. Det er mange verktøy kan hjelpe oss i undervisningen, men først må man ha gode arbeidsrutiner og kunne det grunnleggende.

http://www.forskning.no/artikler/2010/november/269694

http://www.forskning.no/artikler/2010/november/269574