Fallout 3 var en enorm suksess. Universet fanger deg og du blir sittende time etter time, helt fascinert av verden rundt deg. For ikke alt for lenge siden kom Fallout New Vegas ut, og nå er det igjen tid for mutantslakting, hacking, lockpicking og problemløsning.

Det hele starter med at du blir skutt i hodet. Man skulle tro du var død og spillet sluttet her, men en snill robot finner deg, tar deg til sikkerhet. En snill doktor hjelper deg på bena igjen og du kan igjen velge hvilke evner du vil fokusere på, utseende og navn slik som i Fallout 3. Så bærer det ut i den store vide verden for å hjelpe mennesker, eller drepe dem.

Starten er treg, og den fanger deg ikke like fort som Fallout 3 gjorde (eller de gamle klassikerne fra Interplay) men etter omrking en halvtime til en time klarer du ikke legge det fra deg. Er det verdt å ofre den timen? Ja.

For universet er enormt, og du har enorme muligheter til å utvikle deg, til å utforske, tjene deg penger og bli venner med de forskjellige gruppene og nyte av godene dette fører med seg. Det følger med mange moralske valg du må ta, noe som gjør hele opplevelsen enda mer interessant. Valgene påvirker historien videre på en bedre måte enn det gjorde i Fallout 3 da man bare hadde karma-systemet. Nå er dette kombinert med det tidligere nevne reputation-systemet som gir spillet enda mer dybde. Et eksempel finner vi ganske tidlig i spillet der du kan møte på en kraftstasjon styrt av NCR (New Californian Republic). Her har du mulighet til å sende strøm til alle de store områdene, bare sende strømmen til enkelte områder eller bruke den til noe annet gøy (for noen er det vel mindre morsomt). Om du tar det “slemme” valget her vil dette få følger videre i spillet. Du får uvenner, men du får samtidig andre venner. Hvilken side vil du stå på?

Det er ingen tvil om at Fallout New Vegas er underholdende, det er bare en liten downer; spillet er nøyaktig som Fallout 3. Misforstå meg rett: det er en ny enorm verden, en ny spennende historie (i tillegg til mange sideoppdrag med egne historier), et nytt reputation-system, nye karakterer, nye quests og nye mennesker. Men grafikken, items, mange av fiendene og selve motoren er fra Fallout 3. Det kunne på sett og vis vært en DLC eller en utvidelsespakke men skjønner samtidig også hvorfor det ikke er det, for eksempel ligger California (New Vegas) og Washington (Fallout 3) et stykke fra hverandre og det blir ingen naturlig overgang mellom verdene. Grunnen til at dette er en downer er at sammenlignet med nye RPGer er ikke grafikken eller lyden i Fallout New Vegas med i konkurransen om prisene “Årets beste grafikk” og “Årets beste lyd” fra 2010. Det ser ikke stygt ut, og lyden er ikke dårlig (musikken er for øvrig genial som alltid i Fallout og trekker veldig opp) men sammenlignet med årets konkurranse blir det ikke maks poengsum på disse punktene.

Likevel, det er utrolig mye moro i dette spillet uansett hvor lite fornyende det er. Det er absolutt å anbefale om du trenger et RPG å bruke juletiden på (slik jeg ofte pleier å gjøre), eller bare trenger avveksling fra nye Call of Duty Black Ops.

Historie: 9/10
Gameplay: 8/10
Lyd: 7/10 (+ for musikken)
Grafikk: 6/10
Holdbarhet: 9/10
Karakter: 5 (kanskje med et minustegn bak)

Oppfølgeren til tidenens mest interaktive spillefilm er større, bedre og enda mer spektakulær!

Hvorfor drar jeg, som mange andre anmeldere, paralleler til film når jeg anmelder spillet? Vel, det er veldig vanskelig å unngå det, spillet er, akkurat som forgjengeren, en interaktiv film.

Hele historien, kameraføringen og musikken er tydelig laget med inspirasjon fra film. Cutscenes og gameplay er knyttet sammen sømløst og det hele fungerer så fantastisk godt sammen at du bare blir fasinert!

Vi har vel alle spilt spilt men en teit historie, men godt gameplay og god grafikk, der historiedelen og gameplay er litt separate. Spillingen skjer gjennom gameplayet, mens historien får du gjennom cutscenes. Half-Life endret dette slik at hele greia var bare gameplay, Uncharted 2 knytter det sammen, på samme måte som i eneren, bare enda bedre! Du kan løpe bortover en vei, og det vil gli over i en cutscene og ut igjen. Nei, ikke som en overgang, fadeout, fadein, men at kameraet bare glir inn i en cutscene. Iblant kan kameraet hoppe i en annen vinkel, og du kan se at det går over tile n cutscene, likevel føler det hele ut som en enhet, og det er herlig! Det er egentlig svært vanskelig forklare, og derfor vil det være lett å korrigere meg, for hvordan det hele går inn i hverandre varierer, men føles bare naturlig!

Nå føler jeg at jeg har reptert meg selv mange nok ganger, la meg fortelle deg hvordan de forskjellige delene står på egenhånd.

Jeg vil starte med grafikken, for den er absolutt herlig! I stedefor å gå i mørke, krigsrammede områder, vandrer du rundt i lyse landskaper med sterke, klare farger. Naturen beveger seg, puster og lever. Litt uti spillet skal du klatre til toppen av en høy bygning midt i en by rundt midt-østen, eller sør i Asia. Der oppe kan du se utover hele byen og fjellene bak og det ser rett og slett fantastisk ekte ut! Fysikkmotoren er dessuten utrolig god, og det er svært tilfredstillende å se en gruppe fiender fly inn i en steinvegg etter at du har kastet en granat på dem.

Det er noen skår i herligheten, noe smårusk. Når kameraet kommer i en stilling kan hele verden forsvinne en stund f.eks. Dessuten har jeg oppdaget, og etter å ha Googlet fått bekreftet, at noen skygger er en del av teksturene og ikke dynamisk, dette vises tydelig på bildet til venstre (takk til forum.alanwake.com , bruker "primluis"). Dette er egentlig ikke noe du tenker over, men det er en liten snarvei utviklerne har tatt og det burde ikke være slik. Noen steder er også teksturene ikke så detaljerte som ønskelig, men gjevnt over er grafikken nært sagt perfekt!

Lydeffektene er godt laget til og passer perfekt sammen med omgivelsene. Kulene fyker rundt deg, fiendene roper.. og hyler. Jeg får inntrykk av at det ikke er mye endret her siden enern. Joda, det er forbedret og mer levende, men de fleste lydene for de forskjellige våpnene er det ikke gjort noe med. Det var da heller ikke nødvendig, så det er ikke noe å trekke for her. Lyden trekker deg virkelig inn i spillet!

Coversystemet (som er omtrent som Gears of War sitt) og klatresystemet fungerer godt, men har fortsatt ETT irritasjonsmoment og det er det eneste som har fått meg til å hsuek at det bare er et spill. Deter nemlig ofte at du f.eks. vil gå i cover bak en stein, men så er du plassert litt for nærme en steinkant/enden på et tak el.,  så i stede slenger du deg utover og henger etter hendene, rett foran fienden. Utrolig irriterende!

Klatresystemet er virkelig en partykiller når iblant står helt fast og må sirkle styrespaken i ring og prøve deg fram for å finne ut hvordan helten, Natan Drake, skal klatre ned til plankenn skrått like under seg. Man finner altså av og til ikke hvilken retning man må dra i.

For siden dette spillet er i tredjeperson, og skal virke som en film, plasserer ofte kameraet seg i en "filmatisk" vinkel, i alle fall når man klatrer. Du styrer i forhold til kameraet, det er derfor det lett kan bli vanskelig å styre når man klatrer i blant. Dette skjer ikke alltid, og bortsett fra dette går klatringen mye mykere og fortere enn i det forrige spillet.

Det er dessuten verdt å nevne alle de festlige gåtene du skal løse. De er ikke spesielt vanskelige, men ikke for lette, perfekt balanse. De gir  spillets eventyrpreg et ekstra kick!

Til alle dere som spilte Uncharted: Drakes Fortune og syntes som meg at den overnaturlige vrien mot slutten der var nokså teit, vil muligens ikke like twisten i slutten av dette heller. Selv ble jeg positivt overasket, og følte det var mer naturlig denne gangen, selvom jeg ikke forstår hvorfor utvikleren Naughty Dog absolutt skal ha en slik overnaturlig twist.

Ellers er historien herlig, med både nye og gamle karakterer, dessuten flyter historien, det hele er svært godt regissert og jeg vil nevne igjen hvor godt gameplay og cutscenes glir sammen! Det hele klikker og fungerer. Mange savnet multyplayer i eneren, men jeg mener at i bådet det og her i toeren er det verdt pengene bare pga singleplayeren og historien her.

Forøvrig er online multiplayer variert, både i moduser, brett og våpen. Det er også et levelsystem, et perk-lignende system (som i Call of Duty), god matchmaking samt alle nettverksproblemene fra betaen og closedbetaen er forsvunnet. Hurra!
Modusene er som sagt variert, man kan gjøre oppdrag fra spillet i coop, spille vanlig deathmatch, objectives eller coop arena der man skal overleve bølger av fiender. De forskjellige modusene har også noen varianter, feks. Deatmatch kan spilles med bare RPG, noe som er nokså underholdende, mye pga. den gode fysikkmotoren.

Alt i alt er Uncharted 2: Among Thieves et ypperlig spill som absolutt er verdt pengene! Man koser seg virkelig med dette! Er du usikker, kjøp Uncharted: Drakes Fortune først, det er nå veldig billig og er også et utrolig godt spill (88 hos Metacritics).

Historie: 10/10
Gameplay: 9/10
Lyd: 10/10
Grafikk: 9/10
Holdbarhet: 9/10

Totalvurderingen lander på terningkast: 6

Welcome to Mario Kart!

Det er det Mario roper med sin italienske aksent og lystige stemme. “Jo, takk” svarer jeg og setter opp “førerkort”, og brummer ut med to kompiser.

Ja, for Mario Kart er multiplayer! Det er det som er spillet! Å le høyt i det du sender et rødt skall inn i han som ligger foran deg, eller raser forbi vennene dine som en kanonkule.

Natten kommer og gutta må hjem, og jeg tar over hele skjermen. Starter opp en GrandPrix, og det er akkurat som før, bare ikke like morsomt når du kjører forbi mostanderne. Gameplayet er som på de tidligere spillene, bare med litt forbedret grafikk. Banene fra tidligere spill er også med. Koselig å kjøre de. Minuset er at halvparten av spillets baner er fra gamle spill, halvparten er nye. Føler meg litt snytt. Betalt full pris for gammelt innhold?

“Hovedhistorien” i spillet er at du kjører grandprix. Det er tre vanskelighetsgrader med 8 grandprix hver. Hver grandprix har 4 baner. En grandprix tar fra 15 til 30 minutter, om du vinner første gang du kjører gjennom de, og slipper å kjøre gjennom på nytt.

Fremgangen måles på førerkortet ditt. Når spillet startes dukker det opp fire tomme førerkort som du kan linke til en Mii. På førerkortet merkes det av hvilke grandprix i hvilken vanskelighetsgrad du har fått gull/sølv/bronse i. Så når du har fått gull i alle grandprix i en vanskelighetsgrad er hele raden for vankelighetsgraden fylt med gull-merker. Du får også en rating over hvor godt du har kjørt banen. Dette er et alfabetsystem, og du ser det bare når du har valgt et grandprix på en vanskelighetsgrad, og vurderer om du skal kjøre det eller ikke. Denne ratingen gjør at det nytter å kjøre banene for å forbedre seg, selvom du fikk gull. For å få ALT av bonusstuff fra grandprixen, må du nemlig både ha gull, og A-rating. Det er dessuten timetrials.

Om du kobler deg til nettet får du utdelt en vennekode. Wii er kjent for disse kodene sine, og det er det jeg missliker med den. Bortsett fra det å spille med venner, så er onlinedelen veldig grei, bortsett fra at det tar litt tid å koble seg opp, men når du er i gang fungerer det fint. Det flotte er at man kan spille to spillere online, på delt skjerm. Det er også artig, at før spillet starter, så får du se hvor de forskjellige spillerne kommer fra, via en tredimensjonal jordklode. Ganske tøft.

Om du spiller online alene, blir det som å spille vanlig, bare at du forbanner andre navn en navnene til de kjente Nintendo-figurene. I tillegg er det en MarioKart Channel du kan legge i Wii Menu med stats fra dine venner og fra hele verden. Enda en ting du kan gjøre, er å laste opp tiden din, og hvordan du kjørte på en bane, eller laste ned andres. Slik kan du og en kompis ha en liten duell og hele tiden gjøre hverandre bedre til den store MarioKart Wii-kvelden, eller noe slikt.

Lyden er typisk Nintendo. I menyene er det glossy musikk, som i Wii Menu, og når du kjører er for det meste gamml og kjent Nintendo-musikk. Dette gir en koselig stemning. Når du velger karakteren du vil kjøre med, har de et klassisk utrop for å uttrykke sin glede over at du valgte dem. Typisk Mario Kart og Nintendo. Når du kverker noen med bananskall, kommer karakteren din også med utrop. Du kan låse opp flere karakter, samt bruk av Miier, ved å klare grandprixer med gull og A-rating som nevnt tidligere i anmeldelsen. Det samme gjelder biler.

Den store nyheten med Mario Kart Wii er vel kontrollene. Det alldeles ingen ny kontroll, bare et plasthjul du setter Wiimoten inn i, så fungerer det som ratt. Du gasser med 2-knappen som er lett tilgjengelig når du holder rattet, likevel vil det bli vondt og ubehagelig om du skal kjøre en time eller to. Selv synes jeg den reagerer altfor tregt og er altfor lite sensitiv, men venner av meg elsker dem. Jeg vil ikke trekke pga “rattet”, siden noen liker det, men jeg vil anbefalle å prøve å finne spillet brukt, og evt. kjøpe et billig “ratt” fra Brooklyn el.

Alt i alt er MarioKart Wii et morsomt spill, spesielt når du spiller på delt skjerm med venner. Alene kan det fort bli tamt, repeterende og til tider svært irriterende. Har du bare EN kompis tilgjengelig, be han komme over og ta en runde splitscreen online, mye greiere enn å bruke det ødelagte vennesystemet.

Spillet er et godt og sikkert kjøp til alle Wii-eiere, som bruker Wiien primært når de har folk på besøk, men også de som vil kose seg en kveld med Wiien sin, så lenge man ikke spiller for lenge om gangen, og ikke forventer at det å spille med venner online skal bli en fantastisk opplevelse. Mangelen på en koselig Nintendo-historie trekker for min del. Med en bedre story, flere nye baner og enda mer action, ville dette blitt en sterk femmer!

Til slutt vil jeg si at karakteren for grafikk er satt i forhold til at det er en Wii man spiller på.

Historie: Ingen historie
Grafikk: 9/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 7/10

Karakter: 4

The Force er den nye anleggsmaskina!

Ja, endelig! Et spill der du virkelig kan bruke The Force! Det er bare det at når man ikke har sett hverken filmer eller lest bøkene skjønner man liksom ikke helt hva det er å whine over!

Det første oppdraget spiller du som han duden som ser heeelt maskin ut, og kveler folk i løse lufta. Darth Vader heter han visst. Som Darth Vader leter du etter en (altså, gå rett fram og knuse alt du ser med et  trykk på en knapp!) Jedi, finner ut at han har dratt og at han er en sønn

Darth Vader tar med seg den unge gutten, og i en ny scene ser ham som voksen, tydeligvis ferdig utlært. Han får oppdrag av robotmannen med hviskestemme, så bærer det ut.

Så er det ut i det samme som du gjorde med robotmannen, gjennom en masse baner med knappemosing, og dra spakene frem og tilbake når du skal løfte folk og kasta dem til helvete (dvs. utfor en kant, inn i en stein eller på noen andre idioter). Det å løfte folk og ting rundt er vel egentlig det morsomste med spillet.

Men (her kommer jeg til grunnen til overskriften) du bruker nesten bare dette når du skal drepe folk. Etterhvert kan du løfte flere på en gang, og det ender med at du for det meste løfter et par og kaster dem bort, eller løfter en og kaster ham inn i de andre. The Force hadde egentlig egnet seg bedre som en spade, eller en heisekran!

Storyen er sikkert HELT genial, bare du har sett filmene eller lest bøkene. Det ble ikke spesielt dypt, og skjønte ikke stort før.. tja, skjønte slutten da iallefall, men den var ganske enkel, og ikke så mye å skjønne.

Spillet føles egentlig litt som en dårlig versjon av inFamous (som jeg enda har friskt i minnet. Se forrige anmeldelse). Her også kan du kjøpe nye skills, comboer osv. Du levler og kan plukke opp bonuspoeng rundt omkrinbg som du kan handle for. Du kan dessuten få tak i spesielle bonuser som kan endre fargen på sverdet ditt (whohoo!) og gi sverdet ekstra spesialiteter

Men bare de som elsker dette spillet (om du gjør det, stakkars deg) ville lære seg alle de dumme comboene! Og de poengene du gir The Force-regen f.eks. (du har ikke uendelig) merker du ikke noe spesielt utslag av. Heller ikke det du gir til mer helse el. Eneste du kan merke litt er å legge inn poengene på f.eks. kraftigere trykk med Kraften når du kaster dem til helvete, eller at du kan løfte flere om gangen.

Så flott, da har man noe å bruke poengene man tjener på da. Joda, delvis. For poengene du kan bruke på comboer, stats (helse osv.) og The Force er separate, og du føler at bare de poengene du bruker på The Force er godt brukte poenger. De andre gir man f*** i.

Grafikken er grei, fysikken  er artig (spesielt når du løfter en dude, tar han frem til deg selv, sjokker han så sender han inn i en mengde “roboter”) men når banene er så utrolig kjedelige og linære så legger det liksom en demper over det hele. Det blir som å få en stor og flott  kake, sannsynligvis også smakfull, men ikke få smake på den.

Angående lyden er det ikke mye å si. Den er helt OK. Episk musikk, tror det er nokså orginal StarWars-musikk, lydeffektene er greie, det høres ut som du veiver med et sverd, og at du “skyter” elektrisitet. Voiceacting er igjen også helt ok. På noen bosser blir du nokså lei av at de sier det samme hele tiden, ellers er det gjevnt over greit med lyden.

Det er ikke like gøy å kaste planteligende robot saker inn i digre sopper (ikke fiender dette, men en del av verdenen) når du for to missions siden gjorde akkurat det samme, i akkurat samme miljø! I hvertfall ikke når du gjorde akkurat det samme på oppdragene imellom også, bare

Spillet er ok, men når man ikke skjønner en dritt av storyen, fiendene er svært lite varierte, evnene dine ikke utvikler seg noe særlig (annet enn at de blir kraftigere) så blir det hele bare en diger smørje.

Historie: 4/10 (sikkert bedre hvis du har sett filmene/lest bøkene el.)
Grafikk: 7/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 5/10

Karakter: 4