Oppfølgeren til tidenens mest interaktive spillefilm er større, bedre og enda mer spektakulær!

Hvorfor drar jeg, som mange andre anmeldere, paralleler til film når jeg anmelder spillet? Vel, det er veldig vanskelig å unngå det, spillet er, akkurat som forgjengeren, en interaktiv film.

Hele historien, kameraføringen og musikken er tydelig laget med inspirasjon fra film. Cutscenes og gameplay er knyttet sammen sømløst og det hele fungerer så fantastisk godt sammen at du bare blir fasinert!

Vi har vel alle spilt spilt men en teit historie, men godt gameplay og god grafikk, der historiedelen og gameplay er litt separate. Spillingen skjer gjennom gameplayet, mens historien får du gjennom cutscenes. Half-Life endret dette slik at hele greia var bare gameplay, Uncharted 2 knytter det sammen, på samme måte som i eneren, bare enda bedre! Du kan løpe bortover en vei, og det vil gli over i en cutscene og ut igjen. Nei, ikke som en overgang, fadeout, fadein, men at kameraet bare glir inn i en cutscene. Iblant kan kameraet hoppe i en annen vinkel, og du kan se at det går over tile n cutscene, likevel føler det hele ut som en enhet, og det er herlig! Det er egentlig svært vanskelig forklare, og derfor vil det være lett å korrigere meg, for hvordan det hele går inn i hverandre varierer, men føles bare naturlig!

Nå føler jeg at jeg har reptert meg selv mange nok ganger, la meg fortelle deg hvordan de forskjellige delene står på egenhånd.

Jeg vil starte med grafikken, for den er absolutt herlig! I stedefor å gå i mørke, krigsrammede områder, vandrer du rundt i lyse landskaper med sterke, klare farger. Naturen beveger seg, puster og lever. Litt uti spillet skal du klatre til toppen av en høy bygning midt i en by rundt midt-østen, eller sør i Asia. Der oppe kan du se utover hele byen og fjellene bak og det ser rett og slett fantastisk ekte ut! Fysikkmotoren er dessuten utrolig god, og det er svært tilfredstillende å se en gruppe fiender fly inn i en steinvegg etter at du har kastet en granat på dem.

Det er noen skår i herligheten, noe smårusk. Når kameraet kommer i en stilling kan hele verden forsvinne en stund f.eks. Dessuten har jeg oppdaget, og etter å ha Googlet fått bekreftet, at noen skygger er en del av teksturene og ikke dynamisk, dette vises tydelig på bildet til venstre (takk til forum.alanwake.com , bruker "primluis"). Dette er egentlig ikke noe du tenker over, men det er en liten snarvei utviklerne har tatt og det burde ikke være slik. Noen steder er også teksturene ikke så detaljerte som ønskelig, men gjevnt over er grafikken nært sagt perfekt!

Lydeffektene er godt laget til og passer perfekt sammen med omgivelsene. Kulene fyker rundt deg, fiendene roper.. og hyler. Jeg får inntrykk av at det ikke er mye endret her siden enern. Joda, det er forbedret og mer levende, men de fleste lydene for de forskjellige våpnene er det ikke gjort noe med. Det var da heller ikke nødvendig, så det er ikke noe å trekke for her. Lyden trekker deg virkelig inn i spillet!

Coversystemet (som er omtrent som Gears of War sitt) og klatresystemet fungerer godt, men har fortsatt ETT irritasjonsmoment og det er det eneste som har fått meg til å hsuek at det bare er et spill. Deter nemlig ofte at du f.eks. vil gå i cover bak en stein, men så er du plassert litt for nærme en steinkant/enden på et tak el.,  så i stede slenger du deg utover og henger etter hendene, rett foran fienden. Utrolig irriterende!

Klatresystemet er virkelig en partykiller når iblant står helt fast og må sirkle styrespaken i ring og prøve deg fram for å finne ut hvordan helten, Natan Drake, skal klatre ned til plankenn skrått like under seg. Man finner altså av og til ikke hvilken retning man må dra i.

For siden dette spillet er i tredjeperson, og skal virke som en film, plasserer ofte kameraet seg i en "filmatisk" vinkel, i alle fall når man klatrer. Du styrer i forhold til kameraet, det er derfor det lett kan bli vanskelig å styre når man klatrer i blant. Dette skjer ikke alltid, og bortsett fra dette går klatringen mye mykere og fortere enn i det forrige spillet.

Det er dessuten verdt å nevne alle de festlige gåtene du skal løse. De er ikke spesielt vanskelige, men ikke for lette, perfekt balanse. De gir  spillets eventyrpreg et ekstra kick!

Til alle dere som spilte Uncharted: Drakes Fortune og syntes som meg at den overnaturlige vrien mot slutten der var nokså teit, vil muligens ikke like twisten i slutten av dette heller. Selv ble jeg positivt overasket, og følte det var mer naturlig denne gangen, selvom jeg ikke forstår hvorfor utvikleren Naughty Dog absolutt skal ha en slik overnaturlig twist.

Ellers er historien herlig, med både nye og gamle karakterer, dessuten flyter historien, det hele er svært godt regissert og jeg vil nevne igjen hvor godt gameplay og cutscenes glir sammen! Det hele klikker og fungerer. Mange savnet multyplayer i eneren, men jeg mener at i bådet det og her i toeren er det verdt pengene bare pga singleplayeren og historien her.

Forøvrig er online multiplayer variert, både i moduser, brett og våpen. Det er også et levelsystem, et perk-lignende system (som i Call of Duty), god matchmaking samt alle nettverksproblemene fra betaen og closedbetaen er forsvunnet. Hurra!
Modusene er som sagt variert, man kan gjøre oppdrag fra spillet i coop, spille vanlig deathmatch, objectives eller coop arena der man skal overleve bølger av fiender. De forskjellige modusene har også noen varianter, feks. Deatmatch kan spilles med bare RPG, noe som er nokså underholdende, mye pga. den gode fysikkmotoren.

Alt i alt er Uncharted 2: Among Thieves et ypperlig spill som absolutt er verdt pengene! Man koser seg virkelig med dette! Er du usikker, kjøp Uncharted: Drakes Fortune først, det er nå veldig billig og er også et utrolig godt spill (88 hos Metacritics).

Historie: 10/10
Gameplay: 9/10
Lyd: 10/10
Grafikk: 9/10
Holdbarhet: 9/10

Totalvurderingen lander på terningkast: 6

The Force er den nye anleggsmaskina!

Ja, endelig! Et spill der du virkelig kan bruke The Force! Det er bare det at når man ikke har sett hverken filmer eller lest bøkene skjønner man liksom ikke helt hva det er å whine over!

Det første oppdraget spiller du som han duden som ser heeelt maskin ut, og kveler folk i løse lufta. Darth Vader heter han visst. Som Darth Vader leter du etter en (altså, gå rett fram og knuse alt du ser med et  trykk på en knapp!) Jedi, finner ut at han har dratt og at han er en sønn

Darth Vader tar med seg den unge gutten, og i en ny scene ser ham som voksen, tydeligvis ferdig utlært. Han får oppdrag av robotmannen med hviskestemme, så bærer det ut.

Så er det ut i det samme som du gjorde med robotmannen, gjennom en masse baner med knappemosing, og dra spakene frem og tilbake når du skal løfte folk og kasta dem til helvete (dvs. utfor en kant, inn i en stein eller på noen andre idioter). Det å løfte folk og ting rundt er vel egentlig det morsomste med spillet.

Men (her kommer jeg til grunnen til overskriften) du bruker nesten bare dette når du skal drepe folk. Etterhvert kan du løfte flere på en gang, og det ender med at du for det meste løfter et par og kaster dem bort, eller løfter en og kaster ham inn i de andre. The Force hadde egentlig egnet seg bedre som en spade, eller en heisekran!

Storyen er sikkert HELT genial, bare du har sett filmene eller lest bøkene. Det ble ikke spesielt dypt, og skjønte ikke stort før.. tja, skjønte slutten da iallefall, men den var ganske enkel, og ikke så mye å skjønne.

Spillet føles egentlig litt som en dårlig versjon av inFamous (som jeg enda har friskt i minnet. Se forrige anmeldelse). Her også kan du kjøpe nye skills, comboer osv. Du levler og kan plukke opp bonuspoeng rundt omkrinbg som du kan handle for. Du kan dessuten få tak i spesielle bonuser som kan endre fargen på sverdet ditt (whohoo!) og gi sverdet ekstra spesialiteter

Men bare de som elsker dette spillet (om du gjør det, stakkars deg) ville lære seg alle de dumme comboene! Og de poengene du gir The Force-regen f.eks. (du har ikke uendelig) merker du ikke noe spesielt utslag av. Heller ikke det du gir til mer helse el. Eneste du kan merke litt er å legge inn poengene på f.eks. kraftigere trykk med Kraften når du kaster dem til helvete, eller at du kan løfte flere om gangen.

Så flott, da har man noe å bruke poengene man tjener på da. Joda, delvis. For poengene du kan bruke på comboer, stats (helse osv.) og The Force er separate, og du føler at bare de poengene du bruker på The Force er godt brukte poenger. De andre gir man f*** i.

Grafikken er grei, fysikken  er artig (spesielt når du løfter en dude, tar han frem til deg selv, sjokker han så sender han inn i en mengde “roboter”) men når banene er så utrolig kjedelige og linære så legger det liksom en demper over det hele. Det blir som å få en stor og flott  kake, sannsynligvis også smakfull, men ikke få smake på den.

Angående lyden er det ikke mye å si. Den er helt OK. Episk musikk, tror det er nokså orginal StarWars-musikk, lydeffektene er greie, det høres ut som du veiver med et sverd, og at du “skyter” elektrisitet. Voiceacting er igjen også helt ok. På noen bosser blir du nokså lei av at de sier det samme hele tiden, ellers er det gjevnt over greit med lyden.

Det er ikke like gøy å kaste planteligende robot saker inn i digre sopper (ikke fiender dette, men en del av verdenen) når du for to missions siden gjorde akkurat det samme, i akkurat samme miljø! I hvertfall ikke når du gjorde akkurat det samme på oppdragene imellom også, bare

Spillet er ok, men når man ikke skjønner en dritt av storyen, fiendene er svært lite varierte, evnene dine ikke utvikler seg noe særlig (annet enn at de blir kraftigere) så blir det hele bare en diger smørje.

Historie: 4/10 (sikkert bedre hvis du har sett filmene/lest bøkene el.)
Grafikk: 7/10
Lyd: 7/10
Gameplay: 7/10
Holdbarhet: 5/10

Karakter: 4

Hva slags superhelt vil DU være?

Å være superhelt er noe alle unge gutter har lyst til å være. Eventyr, kule krefter og være kjempekjent, supersterk osv. Et overmenneske.

Hva om du var det? Hva om du plutselig fikk utrolig krefter (som voksen nå altså), og kunne bestemme hvordan du ville bruke dem? Ville du brukt dem til godt eller ondt?

Dette stilles du ovenfor i PS3’s nye gullspill, inFamous. Hele historien starter med at du som et bud skal levere en pakke, som viser seg å være en bombe som går av, og gir deg merkelige elektriske krefter.

De elektriske kreftene er  for det meste kule skytevåpen. Spillet kan regnes som et sandbox skytespill i tredjeperson. Hovedvåpenet er sikt og skyt elektrisitet, men du får etterhvert kulere saker, som f.eks. at du kan kaste granater av elektrisitet, eller skyte elektrisitet-bazooka!

Det er mange slike forskjellige powers, og du låser dem opp med xp du får fra å drepe fiender og gjøre oppdrag. Det som er litt snedig er at det forskjellige skills du kan kjøpe avhengig av om du holder deg på den onde eller den gode siden av et Karma-meter. Under oppdrag, spesielt story-oppdrag, får du “karma moments”der du får valg, der det ene er ondt det andre er snilt. Selv tok jeg for det meste onde valg, siden jeg hadde hørt at de onde kreftene skulle være morsommere å bruke. Historien endrer seg også i forhold til hva du velger, så det frister grådig å spille gjennom som snill.

Fordi historien er utrolig bra. I begynnelsen var jeg ikke helt inni spillet, men etterhvert ble jeg så overbevist da jeg fikk flere kule krefter! Da jeg etterhvert kom inn i historien også, var det nesten umulig å legge det fra seg. Jeg sier nesten, fordi det tar tid å få de virkelig kule kreftene, men det er egentlig greit nok. Det som er irriterende er at kreftene som gjør det lett å komme seg rundt i byen, må du komme uti spillet for å få. I begynnelsen kan du klatre, hoppe og balansere, men etterhvert kan du både fly, skli på toglinjer og kabler, det er DA det blir virkelig moro å spille.

Sideoppdrag er artige og litt variert. Det som er herlig er at du faktisk får noe igen for å gjøre dem, nemlig at små områder av kartet blir frie for fiender. For det er nok av fiender, selv når du helt fredelig bare vandrer oppå hustakene vil du møte på mange stygge folk med masker og rifler! Dette er noe av det som er nokså irriterende. Mye av tiden bruker du ikke på å kose deg med oppdrag, men å kjempe deg vei til oppdragene. Du kan selvfølgelig bare gå rundt store mengder fiender, men det blir mange omveier etterhvert. Inntil du får skjold så vil du dessuten slite med å komme til missions som ligger midt i gata med masse monterte maskingevær + vanlige fiender rundt.

Men den herlige grafikken og animasjonene gjør opp for dette, samt den fantastiske avslutningen, i alle fall for den onde siden. Musikken synes jeg blir borte til vanlig, men gjør bosskamper intense. Lydeffektene er også gode, og når du løper gjennom gatene kan du høre folk skrike og lignende, og du føler byen lever. Jeg kom etterhvert så langt ned på karmastigen at sivile begynte å kaste stein og kalle meg stygge ting, da fikk de igjen!

Alt i alt er dette et fantastisk spill. God historie, flott gameplay, grafikk og lyd, men føler ikke at det er et sekser-spill pga. for meg tok det tid før jeg virkelig ble dratt inn pga man fikk krefter som f.eks. gjorde det lettere å komme seg rundt, så sent i spillet.

Spillet anbefalles likevel på det sterkeste!

Historie: 9/10
Grafikk: 9/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 9/10
Holdbarhet: 8/10

Karakter: 5